06.02.2012 fikk LA2OLD en epost fra LA4IR Tor

 

Vi var to venner som gikk på gymnas sammen i Haugesund, Vidar og jeg. Vi gikk i samme klasse fra 1972-75. Begge var radiointeresserte og hadde lyst til å bli radioamatører.

Vidar hadde forresten litt «fartstid» fra 11m båndet (CB). Så var vi så heldige at noen radioamatører på Karmøy med LA4CM Thorleif og LA2LN Alf i spissen, satte i gang med kurs.

Thorleif stod for den teoretiske delen og Alf lærte oss morse. Kurset holdt høy kvalitet, må jeg si nå i etterpåklokskapens lys. Det ble lisens høsten 1973 og Vidar fikk signaturen LA3VR mens jeg fikk signaturen LA4IR. Vi var begge pengelense skolegutter, så vi måtte nøye oss med noen timer av og til på gruppestasjonen LA7H (Haugesundsgruppen).

Denne gruppen ble forresten ledet med streng hånd av en «profesjonell» radioamatør, LA5SF Magne som arbeidet i Televerket med teknisk vedlikehold.

Så en dag vinteren 73/74 kontaktet Vidar meg og fortalte om et storsalg av radioutstyr av en radioamatør fra Sandnes ved Stavanger. Han solgte ut alt utstyret sitt for en billig penge.

Ryktene gikk om at kona hadde satt ned foten og forlangte at han sluttet med denne hobbyen, som hadde tatt overhånd. Vidar hadde klart å låne noen penger for å kjøpe transceiveren som var til salgs for kr. 2000.- Han spurte om jeg ville være med, fordi det var litt vanskelig å gjøre dette kjøpet alene. Jeg sa selvsagt ja, og en overskyet dag dro vi ned til Sør-Rogaland.

Først hurtigbåten fra Haugesund til Stavanger, og så tog fra Stavanger til Sandnes. Taxi siste biten fra jernbanestasjonen. Der kjøpte Vidar transceiveren, en Sommerkamp FT dx 500.

Selgeren fortalte at han hadde foretatt en del forbedringer/ombygginger, noe som ikke var uvanlig på den tiden. Vi fikk egentlig med oss en SOKA 747 (den nyere og forbedrede versjon fra YAESU), mente han. Jeg hadde bare råd til å kjøpe et SWR-meter, men har man klave så får man jo ku før eller siden….

Det neste halvåret plaget Vidar meg hver dag på skolen med fantastiske beretninger om hvilke dx-kontakter han hadde oppnådd. Det vil si, noen dager var forholdene så gode at han ikke kom på skolen i det hele tatt! Det var forresten også noen beretninger om forstyrrelser på naboens TV om kvelden.

Neste sommer sa Vidar at han dessverre måtte selge senderen på grunn av at pengene han hadde lånt måtte betales tilbake! Lykken svingte da for meg, fordi jeg hadde fylt 18 år og fått bilsertifikat. Det betydde mulighet for sommerjobb. Den sommeren arbeidet jeg for 500 kr uken i 5 uker for å skaffe tilveie de 2500 kronene som Vidar forlangte for vidunderet. De ekstra 500 begrunnet han med omkostninger i forbindelse med kjøpet, dvs. reisen for to til Sandnes. Så nå var jeg altså den stolte eier av en eldre og noe ombygd Sommerkamp FT dx 500.

Installasjonen skjedde på loftsrommet og med to selvlagde dipolantenner: En for 20m og den andre for 15m. Antennene var primitive, uten noen form for balun. Senere kom det til en longwire som gikk bort til telefonstolpen i nabolaget. Tunet med hjemmelaget tuner gikk den på alle bånd. Tekniske detaljer ble alltid diskutert med Jan, LA3EQ, som allerede på dette tidspunkt fremstod som en teknisk begavelse og hadde svar på alle spørsmål. Vi hadde selvsagt prominente radioamatører som LA5SF Magne og andre i Haugesundsgruppen med profesjonell utdanning innenfor svakstrøm, men vi unge kunne liksom ikke så lett diskutere og få kontakt med de eldre og erfarne. Kanskje vi var litt flaue.

Mitt inntrykk er at på møtene satt de eldre i en sofagruppe og mimret om gamle dager og fortalte historier, samtidig som de røkte kontinuerlig, noe som man jo gjorde på den tiden.

Første QSO med ny sender var på 20m 13/6-74 med YU1OCQ. 589 begge veier. Så fulgte en tid med mange QSO'er. Måtte dog ikke forsømme skolearbeidet for mye, så jeg måtte beherske meg selv om det av og til ikke var lett. Sommerkamp transceiveren var egentlig først og fremst en god SSB sender. Uten CW-filter på mottageren var det vanskelig å kjøre CW, i hvertfall på bånd med tett trafikk. Av og til var det forresten godt å kunne skylde på QRM når sannheten var at det gikk for fort fra den andre siden, et knep som Alf lærte oss. På dette tidspunktet syntes jeg også at trening i engelsk måtte prioriteres, så det ble nok mest SSB.

Alle naboene hadde selvsagt TV – bare sort hvitt på denne tiden. Det var velkjent at TVinterferens var et problem, både for radioamatører og for andre grupper som CB'erne på 11m.

Heldigvis fantes det bare en kanal: NRK. Problemet løste seg ved at vi ikke sendte i TV-tiden, som var fra ca. kl. 18.00 til 23.00. Dette kompromisset kunne en radioamatør leve med. Et mye større problem hadde jeg, skulle det vise seg. Den nærmeste naboen hadde et TV-apparat hvor senderen slo inn i høyttalerkretsen slik at SSB-lyden kom høyt inn i stuen hver gang jeg sendte, også når apparatet stod av.

Det finns jo løsninger på dette problemet, men jeg torde ikke foreslå for denne naboen å få TV'en modifisert. Så dette var et problem. Etter en tid begynte en ny tidsalder: Alle fikk stereoanlegg. Du har nok gjettet riktig: Senderen slo inn på alle disse anleggene etter hvert som naboene gikk til slik anskaffelse. Problemene ble så store at det ble mindre bruk av senderen av hensynet til nabofreden.

Etter at jeg flyttet på hybel for å gå på skole utenbys, ble det bare litt aktivitet i feriene, og til slutt tok jeg ned antennen som nå var en 14AVQ på taket. Senderen ble satt bort på et loftsrom. Siste QSO var med W2PV 24/8-79. Jeg la nå ned aktiviteten. Når jeg tenker nøye etter, så var nok den viktigste grunnen de alvorlige forstyrrelser som den såkalte Kiev-senderen forårsaket. Plutselig, midt i en QSO, kunne en forferdelig hakkelyd nesten som et maskingevær, ødelegge enhver mulighet for å fortsette kontakten. Dette ble for mye, radioamatørvirksomhet er jo en hobby som skal være lystbetont og ikke en kilde til magesår! Så jeg stoppet sendervirksomheten, men fulgte med i Bullen og opprettholdt lisensen med å betale lisensavgiften til rett tid hvert år, heldigvis.

Først vinteren 04/05 fant jeg tid til å begynne med favoritthobbyen igjen. Jeg tok fram Sommerkampen, satte strømmen på og fikk litt liv! I mellomtiden hadde jeg forresten flyttet til Grimstad. Åpenbart trengtes det noen justeringer, men det så ikke så galt ut. Etter et par måneder med lytting og noen justeringer, begynte det imidlertid å buldre og brake og sprake med noe røyk.

Noe alvorlig hadde hendt. Jeg diskuterte hendelsen med min alltid gode kompis Jan, LA3EQ, og han foreslo elektrolyttkondensator trøbbel. Dette betydde uansett et større reparasjonsprosjekt, så jeg satte senderen tilbake på hyllen i kottet. Jeg hadde uansett på dette tidspunktet bestemt meg for ny sender.

Sommeren 2011 fant jeg tid til å ta fatt på prosjektet med å få senderen på luften igjen. Jeg fant ut at det var to 450V elektrolyttkondensatorer som stod i serie i 800V høyspenningen som hadde tatt kvelden. De ble erstattet med noen mye mindre nye kondensatorer hver på 400V og med vesentlig høyere kapasitans. Jeg fant også ut at mange av rørene var dårlige.

Et søk på EBay avslørte at rør kunne skaffes til en billig penge! Noen rør blir fremdeles produsert, men mesteparten var NOS (New Old Stock). Det endte opp med at jeg skiftet alle rørene bortsett fra de to PA-rørene, som er dyre. Vil forresten nevne at det fins tre spenningsstabilisatorrør i senderen. Det er to for mye i henhold til de originale tegningene, så første eieren la inn ytterligere stabilisering. Det originale stabilisatorrøret er forresten kritisk for å få stabile oscillatorer.

Dette røret bar preg av tidens tann. Etter at dette røret var byttet, ble senderen svært stabil igjen slik som jeg opprinnelig husker det, særlig etter tilstrekkelig oppvarming. Da kan jeg holde mottageren på en bærebølge i timevis uten noen form for justeringer.

Jeg regner nå prosjektet for halv-ferdig. Tuning av diverse kretser og forsøk på å få inn også WARC-båndene står for tur. Men jeg har hatt noen QSO'er: LA2OLD og nostalgiringen, så klart. Videre har jeg hatt QSO med 5 forskjellige stater i USA, Canada og Sudan, i tillegg til noen Europeiske på CW. Utgangseffekten varierer fra bånd til bånd og noe fra gang til gang.

Normalt sender jeg med 150-200W ut, noe som slett ikke er verst. De gamle PA-rørene er nok ikke helt i form, men dette duger! Det er en god følelse å kunne varme hendene på rør-varmen igjen. Og i mørket lyser alle rørene så flott!

73

LA4IR, Tor

2/4-2012.